Yrkessjåfører og rettsikkerhet

Yrkessjåfører er en svært utsatt gruppe. Jeg vil hevde at denne yrkesgruppen ikke har den rettssikkerhet som vi ellers tar for gitt.

For det første mangler de stillingsvernet, altså retten til å beholde jobben, somandre ansatte har i kraft av arbeidsmiljøloven. Som yrkessjåfør kan du bli fratatt arbeidet ”på stedet” av en politibetjent som, etter eget skjønn,mener at du har brutt bestemmelser i vegtrafikklovgivningen. Førerkortet beslaglegges, uten videre. For det andre gjelder mangelen på rettssikkerhet yrkessjåførens forhold ved trafikkulykker og påfølgende rettsforfølgning og straff.

Tungbilsjåførene er særlig utsatt.
De tiltales gjerne under påskudd av at de har en "særlig aktsomhetsplikt". I en del tilfeller fungerer tiltale og domsommyndighetenes skalkeskjul for manglende sikkerhetsarbeid på vegnettet, og kravene til sjåførenes aktsomhet er til dels umenneskelige. Det stilles krav til menneskelig, fysisk ogmental evne somingen, knapt supermennesker, kan oppfylle. Høyesterett er ledende i denne skjeve rettsutviklingen; etter den nyeste rettspraksis ligger kravet svært nært et rent objektivt straffeansvar, altså straff uten subjektiv skyld hos sjåføren. Dette har sannsynligvis sammenhengmed at trailere og store lastebiler virker truende på øvrige trafikkanter, herunder fotgjengere og syklister.Man har lett for å identifisere skyldforhold og stor bil. Det ligger også ”i tiden” å rette et negativt fokus på storbilsjåførene,med bakgrunn i forurensning og annen ulempe disse bilene påstås å føremed seg. Vegmyndighetene er dessuten tjentmed at fokus flyttes bort framanglende bevilgninger til vegnettet, og påpeker gjerne og ofte sjåførenes eget ansvar når det reises kritikk mot en ulykkesfremmende vegstandard.

Ukompetente dommere.
I tillegg har norske domstoler, inklusive Høyesterett, generelt liten kompetanse til å vurdere yrkessjåførenes situasjon. Man setter ikke ukyndige til å vurdere en båtulykke eller flyulykke. I trafikksaker, derimot, blir selv denmest ukyndige dommer, uten bistand fra sakkyndige, ansett somkvalifisert.

Straff som virkemiddel?
Yrkessjåførene er ikke en homogen gruppe, og det er ikke så enkelt å ha oversikt over de rettslige forholdene. Faktisk tror jeg svært få vet hvor svakt de står. Den videre rettsprosessen etter en ulykke blir ofte en nerveslitende og tung vandring i bratt oppoverbakke, og med mange brutte illusjoner omrettssystemet. Høyesterett og andre domstoler har en påfallende stor tro på straff som virkemiddel til økt trafikksikkerhet. Det fører ikke sjelden til at sjåføren tiltales for uaktsomt drap der ulykken har ført til at noen har omkommet. Min påstand er at så lenge det ikke kan påvises en adferd hos sjåføren somklart adskiller seg fra det somer vanlig kjøremåte, så vil trafikksikkerheten tvert imot lide av atman henter inn drapsbestemmelsen. Det blir rent ”juristeri”, i stridmed den alminnelige rettsbevissthet. I 2001 la regjeringen framet forslag omendring av straffeloven i den hensikt å redusere bl.a. bruken av bestemmelsen omuaktsomt drap i trafikksaker. Stortinget sluttet seg til dette,men domstolene,med Høyesterett i spissen, har hatt liten evne til å ta Stortingets intensjon til etterretning. Ukompetente dommere. I tillegg har norske domstoler, inklusive Høyesterett, generelt liten kompetanse til å vurdere yrkessjåførenes situasjon. Man setter ikke ukyndige til å vurdere en båtulykke eller flyulykke. I trafikksaker, derimot, blir selv denmest ukyndige dommer, uten bistand fra sakkyndige, ansett somkvalifisert.

Gunnar Ravlo