Salgsreisen til Romania

Vi drev i en periode med produksjon og salg av elektroniske veiesystemer. Gjennom den norske ambassaden i Romania ble vi forespurt om å levere systemer for tankveiing til et selskap som produserte betongfundamenter til oljeplattformer. Etter en del korrespondanse med telex og brev, ble vi enig om utstyr etc. – og så fikk vi fikk beskjed om å komme ned for å skrive avtale.

Rimeligste reisemåte var en ukes ”pakketur” fra Stockholm til Bucuresti. Selskapet vi skulle møte holdt til i Galatz nær russergrensa, en reise på ca 30 mil. Vi – salgssjefen og jeg – regnet tre dager på jobben. I Bucuresti fikk vi rom i øverste etasje på hotellet, somvar av en slik standard at jeg aldri før eller senere på mine reiser har sjekket nødutgangene mer grundig.

Vår kontaktmann på ambassaden hentet oss tidlig på morgenen, og turen gikk til Galatz. Møtet skulle starte kl. 11:00. Fartsgrensa i Romania var regulert i forhold til kjøretøyets motorstørrelse, fikk vi vite. Ambassadens bil hadde CD-skilt, så vår sjåfør var tydeligvis ikke underlagt noe formfor lovreguleringer. Vi hadde følelsen av å delta i en vill formfor billøp. Her gikk det unna! Vi feide forbi eselkjerrer, traktorer og motoriserte farkoster av alle slag. Verst varmøtene med enorme skurtreskere som breiet seg over hele veien. Men vi styrte unna og rakk fremtil rett tid. Vi fikk servert en kopp sterk kaffe og beskjed om å vente. Vi ventet og ventet i et rom uten ventilasjon. Heten var utholdelig. Ambassadens mann sa at dette var en vanlig uthalingstaktikk. Omsider kom det en delegasjon inn, vi kunne starte møtet. Kun én person behersket engelsk, så det tok sin tid. Fagpersonell ble innkalt og rådspurt og sendt ut igjen. Nye ble hentet inn. Min salgssjef brøt en gang inn i samtalen med en kommentar. Da lurte de på om vi kunne språket.

Kontrakt ble omsider underskrevet. Etter å ha sittet i mange timer og sippet kaffe som eneste veske i en voldsom varme, forslo jeg at vi kunne spandere middag. Det ble vi frarådet, for sånt kunne bli oppfattet feil. Dessuten sa vår kontakt at han pleide, når han jobbet på denne måten, å komme seg hjem raskestmulig, dusje og gå rett i seng uten mat. Så ble det samme villmannskjøringen tilbake til hotellet i Bucuresti, hvor vi stupte til sengs. Neste kveld skulle vi i alle fall på restaurant. Salgsjobben var gjort, vi hadde noen fridager foran oss. Vi bestilte en biff som så fristende ut på menybildet. Jeg tror kokken brukte det samme bildet, men manglet oppskriften på hvordan den skulle lages.

Når vi skulle veksle til lokal valuta brukte vi kelneren på hotellet; han kom med sedlene skjult i servietten. Det fungerte fint. Salgssjefen prøvde seg på veksling på gata, det gikk ikke like bra. I det samme han mottok pengene var det en eller annen som ropte ”police”, pengeveksleren løp for livet – og salgssjefens ”gevinst” var en rull med avispapir og én originalseddel. For å få ordren måtte vi gjøre avtale om gjenkjøp til Norge. Normalt var det 30 % av den totale avtalesum. Dersomvi ikke oppfylte gjenkjøpet, måtte vi betale en straffeavgift på 1,5 % av gjenstående beløp. Vi fikk oversendt prøver på en rekke varer og elektroniske komponenter, men kvaliteten var så skral at gjenkjøp var uaktuelt. Straffeavgifta ble betalt (noe vi allerede tok høyde for ved kontraktsinngåelse). En av våre teknikere dro ned og monterte utstyret. Han tok også en servicetur senere. Vi satt igjen hjemme – med blandete erfaringer fra salg til østblokkland.

Lars Berg, gründer