Bondevett og byråkrati - del 1

Hvorfor har byråkrati fått et negativt fortegn hos så mange? Hvorfor er det slik at en byråkratisk prosess forståes som en lang, tung og ofte vanskelig vei. Er det på grunn av alle humorinnslagene oppgjennom årene med bla WesenSteens "Supperådet" i spissen, eller har denne oppfatningen grobunn i selve byråkratiet selv? Jeg har i allefall min oppfatning.

Jeg er oppvokst på en bondegård på Byneset, ca. to mil utenfor Trondheim. Når jeg vokste opp var det slik at eldstefødte sønn var den som overtok gårdsdriften. Punktum. Det sto i Odelsloven. Hva den eldstefødte sønn ønsket, mente eller selv evnet var helt uinteressant, slik gjorde man det. Min storebror var den utpekte, av loven, til å drive videre. Dessverre endte dette som det ofte gjør når vilje, interesse og motivasjon er knyttet til helt andre ting her i livet; gården og drifta gikk heller dårlig. Da gården sto i fare for å forsvinne ut av familien, kjøpte jeg den.

En del av eiendommen består av myrjord, og som barn var jeg med å hentet ut torv herifra som ble brukt til oppvarming. Da oljekaminer og elektrisk oppvarming overtok, ble det fort slutt på fyring med torv. For ca. 35 år siden hadde jeg lyst til å ta i bruk denne tomta igjen og søkte optimistisk om å få bygge næringsbygg her. NEI! Området skal forbeholdes landbruksformål lyd det klinkende klart i avslaget den gangen. Det ble ikke gjort noen flere forsøk. Jeg fikk bygget på et annet sted i Trondheim. Siden da har myrjorda stått urørt, og krattskogen har tatt overhånd.

I diskusjoner med mine venner av bra bondestand har jeg hevdet at bønder må være kreative og se på andre inntektsmuligheter. Bønder har jo en unik mulighet til skaffe seg alternativ inntekter, når en ser på ressurser som de råder over. Da jeg i 2003 overtok gården, møtte jeg meg selv i døra. Nå satt jeg plutselig med egen gård, noe som jeg aldri hadde drømt om - selv i mine villeste fantasier. Hva gjør man så? Én ting var helt sikkert; bygningsmassen - som består av redskapshus, stabbur, hovedlån, kårstue og en stor driftsbygning - måtte settes i stand. Alle hus var i temmelig dårlig forfatning. Høsten 2003 kom jeg i kontakt med en snekker som i utgangspunktet skulle hjelpe meg å gjøre en mindre jobb på redskapshuset. Mens han gjorde det han skulle der, gikk jeg og funderte å så enda en oppgave han kunne ta, noe han også gjorde. Da den var ferdig, hadde jeg enda en plan, og en til og enda en. Nå, snart 6 år senere er snekkeren fremdeles der, men nå som fast ansatt, med mange forestående oppgaver.

Så var det byråkratenes tur...
Avkjørselen fra riksvegen og ned til gården var trafikkfarlig. Uansett hvilke planer jeg måtte ha for gården, så var det en ting jeg var sikker på; veien måtte flyttes. Jeg tok da kontakt med vegvesenet; de skulle komme på befaring og foreslå en ny, trafikksikker avkjørsel. Under møtet på kontoret til Statens vegvesen i Trondheim kom vegvesenets mann med følgende presisering: - Vi godkjenner flytting av vegen, men det er ikke ensbetydende med at du får bruksendring for annen virksomhet på gården!

- Men er det ikke sånn, da, sier jeg, at politikerne ønsker at det gis muligheter til annen og mer variert virksomhet på gårdene? - Det er riktig, men sånt bryr vi oss ikke om, vi i vegvesenet. Vi ønsker ikke i at det skal bli økt trafikk på bygdene.
- Hva skjer da, når jeg søker?

- Jo vi avslår, du sender ny klage, vi avslår, og saken går til Fylkesmannen, hvor det er stor mulighet for at du får medhold! Slik ble det. Etter mange måneders venting fikk vi medhold hos Fylkesmannen. 

Her hadde det vært fint om min historie om byråkratiet hadde endt. Men dessverre gjør den ikke det. Faktisk har den ikke begynt enda. Del 2 får du lese i neste nummer.

Lars Berg, gründer