Vanskelige tider

I forrige nummer fortalte jeg om patentstriden. Etter den langvarige prosessen gjennom rettssystemet var jeg temmelig utslitt. Men nå var det om å gjøre å berge bedriften.

Da striden startet hadde vi nettopp flyttet inn i eget nybygg. Nå hadde vi dessuten store lån etter flere år uten vesentlig omsetning. Med 80-tallet og en rente som krabbet opp mot 20% foran oss skulle det ikke bli lett.

Gjennom hele patentstriden hadde jeg god kontakt med banken. Konkursspøkelset var imidlertid der hele tiden. Sta og ukuelig som jeg var nektet jeg å gi opp. Men etter hvert ble jeg tvunget til å innse at gjeldssituasjonen min var for tøff. Den perioden, som gikk fra jeg mente at jeg skulle klare meg over en ny kneik og frem til jeg var nødt til å innse at skifteretten vanskelig kunne unngås, var nok den hardeste.

Hva kommer folk til å si?
Skammen ved å gå konkurs var ingen hyggelig tanke. Hva ville de si, de som kjente meg? Hva ville egentlig skje etter konkursen? I og med at Røde Kors var en av motpartene i rettssakene var jeg også redd for at mediene skulle få tak i det som skjedde. Dagen før konkursåpning samlet jeg barna og fortalte om det som skulle skje, slik at de ikke skulle få de dårlige nyhetene gjennom media. Det var ikke godt å si hva journalistene kunne finne på å skrive.

Veien videre
Konsulenter hadde vært leid inn for å bidra med å finne løsninger. Til ingen nytte. Løsningen måtte jeg finne selv. Det ble mange våkenetter og videofilmer, en flukt fra realitetene. Men dagen i skifteretten kom, og konkursen var et faktum.

Ryddeguttens tale
Bankens mann var selvfølgelig på pletten: Banken skulle ha sitt av boet. I et forsøk på å få realisert varebeholdningen ble det satt i gang produksjon igjen, men vi innså ganske fort at det ikke gikk. Banken var hissig og skulle ha realisert pantet sitt. Selv var jeg opptatt av å berge ”hus og heim”. Denne prosessen var utrolig tøff, og den pågikk over flere år. Jeg husker spesielt et møte med bankens ryddegutt en fredag: ”Jeg kan ta fra deg huset ditt, jeg kan ta fra deg hytta di, jeg kan gjøre deg til gjeldsslave for resten av livet.” Det var fine ord å ta med seg hjem til helga det.

Imidlertid var jeg fast bestemt på å komme gjennom dette også, og skulle det nå gå så ille at jeg skulle miste hus og heim, skulle banken i hvert fall ikke klare å ta fra meg familien min.

Neste gang: Hva driver gru¨nderen?

Lars Berg, gründer