Hva driver gründeren?
Etter å ha slått opp definisjonen på en gründer i Aschehougs Konversasjonsleksikon vurderer jeg å døpe om spalten min.
Gründer, grunnlegger, oftest benyttet om den som tar initiativ til dannelse av et aksjeselskap, med den bibetydning at han dermed først og fremst søker å mele sin egen kake. Gründeren er ikke interessert i driften av det startede foretak, men i å tjene provisjon eller å overta friaksjer som han senere plasserer i markedet eller lignende.
I nevnte leksikon leser jeg også at selve betegnelsen gründer skriver seg fra tiden etter den fransk-tyske krig, som i Tyskland var en livlig industriell og kommersiell ekspansjonstid. Jeg leser til øyet blir stort og vått: I den nyere tid søker man å motvirke misbruk av gründervirksomhet gjennom aksjelovgivningen.
De fleste er vel enige i at vi i dag bruker ordet om noen som har etablert en ny virksomhet for å tilby et produkt eller en tjeneste, enten målet er profitt eller ikke. Det er bare innenfor en slik nærmest ikke-økonomisk definisjon jeg kan kjenne igjen fantasiene fra gutterommet og huske den tidlige og sterke beslutningen om å skape en egen bedrift. Selvfølgelig var godt planlagte etableringer støttet av risikokapital helt ukjent. Det var ideene som var drivkraften, lysten til å skape noe, enten det var sykkelverksted eller fabrikkproduksjon av duppedingser. Og det er dette jeg fortsatt bekjenner meg til: Lysten til å skape noe. Ingen definisjoner kan endre på det.
Selvfølgelig var godt planlagte etableringer støttet av risikokapital helt ukjent.
Men nå er jeg i gang og kan ikke la være: Jeg googler ordet. Gründer (tysk: grunnlegger) er en person som har tatt initiativ til å starte et foretak eller en virksomhet, og som svarer for deler av, eller hele den risiko som er involvert. Dette klinger jo kjent; å bære risiko er noe jeg er vant til. Oppslaget gir meg også tilgang til hva enkelte ledende økonomer har hatt å si om gründeren: ”En gründer er en beslutningstager hvis hele rolle springer ut av hans årvåkenhet overfor hittil ubemerkede økonomiske sjanser” (Kirzner 1973), og ”En gründer bruker tilgjengelige ressurser på nye måter” (Schumpeter 1934).
På norsk hadde ordet gründer opprinnelig en rent negativ betydning. Det kommer av de såkalte Gründerjahre i Tyskland etter grunnleggingen av Det Tyske Keiserriket, da en stor økonomisk vekst ga rom for spekulative investeringer. Igjen er det altså motivene som er på anklagebenken, sterke økonomiske motiver.
Jeg kaller meg en gründer, og allikevel vil jeg hevde at pengene aldri spilte noen hovedrolle. De var aldri drivkraften. Kanskje burde de ha vært det. Å bite i gresset føles alltid like ubehagelig. Men selv det har sine positive sider: Det føles ekstra godt når man lykkes. Det er ingen som setter pris på sola hvis det aldri regner. Og kanskje har vi her tak i en flik av gründerens sjel: Storm og stille, lys og mørke, et drama man får lov til å delta i, med hele seg. Ser man det sånn må vel gründeren være et allright dyr? Jeg tror jeg beholder navnet på spalten en stund til. Hva driver gründeren? ”Selvfølgelig var godt planlagte etableringer støttet av risikokapital helt ukjent.”
Lars Berg, gründer av SMB-tjenester